Nytårshilsen: Sekularisme er også trosbaseret

Mennesker som identifiserer seg som troende ateister og sekularister fremstår med en helt annen grad av selvtillit. Religiøst begrunnede argumenter møtes med hoderysting og religion blir definert som gammel overtro, mener direktør Raag Rolfsen. Foto: Privatfoto

Ét af mine håb for 2013 er, at de mennesker som sidder med magten, både i politikkens og i mediernes verden, skal lære at skelne mellem sekularisering og sekularisme, skriver Raag Rolfsen, direktør i Areopagos

Mens tiårene 1991-2010 ble kjent som 'Religionens gjenkomst', så vil tiåret 2011-2020 (og kanskje også det neste) bli kjent som 'Sekularismens tilbakevending'. Begge fenomen kan knyttes til to avgjørende hendelser i nyere historie: Murens fall og terrorangrepene 11. september 2001.

Kommunismens sammenbrudd i 1989 ledet oppmerksomheten bort fra det geopolitiske spillet som dominerte under den kalde krigen og hen imot det mangfold av livsuttrykk og identiteter som befant seg på nivåene under den overordnede konflikten mellom Øst og Vest. Da teppet falt fikk vi for eksempel lære stater og folkeslag på Balkan og i Baltikum å kjenne, stater som mange av oss knapt hadde hørt om. Og vi oppdaget, at alle disse mennesker og folkegrupper holdt seg med både religiøs identitet og praksis.

LÆS OGSÅ: Karl Marx: Religion er opium til folket

På det globale plan skjedde det samme. Det som hadde ligget skjult under det storpolitiske lokket, sprang nå ut i full blomst. På alle kontinenter ble mennesker, grupperinger og kulturer synlige med deres spesielle historie og kjennetegn. Og, overalt: Religion. Radio, TV, aviser og den nye og raskt voksende mediekanalen, Internettet, var fulle av artikler om religion.

Religion kom til at fylde mere og mer
11.september 2001 og den tiden som fulgte markerte både høydepunktet og vendepunktet i denne religionenes retur. Terrorangrepene gjorde det tydelig for alle og enhver at religiøs tro og tilhørighet fortsatt spilte en viktig rolle på den globale arenaen. Interessen for religion, spesielt islam, økte voldsomt. Den katolske teologen Hans Küngs sats ble allment akseptert: Ingen verdensfred uten fred mellom religionene.

Denne allmenne oppmerksomheten rundt religion skulle vise seg å føre til en mer anti-religiøs holdning på det personlige planet. Religion ble av brede lag av befolkningen oppfattet som den grunnleggende årsaken til konflikt. Religion som sådan ble sett på som rester av førmoderne forestillinger, og som roten til alt ondt. Stoltheten over den europeiske arv fokuserte på opplysning, fornuft og sekularitet. Bordet var dekket for bøker som Richard Dawkins The God Delusion, og mange slukte den rått. Bokens hovedpoeng er, at tesen om Guds eksistens er svært dårlig begrunnet, hvis vi legger fornuftige og vitenskapelige argumenter til grunn. Den brede antakelsen av denne tesen har gitt styrke til en sekularisme, som kjemper for å fortrenge det religiøse, ikke bare fra det politiske, men også fra det offentlige rom.

LÆS OGSÅ:Ateistisk frontfigur: Derfor skal vores børn læse i Bibelen

Sekularismen som ideologi er på vej frem

Vi er i ferd med å legge året 2012 bak oss, og det hersker liten tvil om at sekularismen er på fremmarsj. Ett tegn på dette er, at skillet mellom kirke og stat nå synes å bli en realitet i alle de skandinaviske landene, i alle fall på litt sikt. Et annet er, at mennesker som identifiserer seg som troende ateister og sekularister fremstår med en helt annen grad av selvtillit. Religiøst begrunnede argumenter møtes med hoderysting og religion blir definert som gammel overtro.

Vi skal være glade for sekulariseringen
Når vi går inn i 2013 har jeg ett håp når det gjelder denne utviklingen: Det er, at de mennesker som sitter med makten, både i politikken og i media, skal lære seg å skille mellom 'sekularitet' og 'sekularisme'.

Sekularitet skal vi være glade for. I Charles Taylors forståelse betyr sekularitet som samfunnsnorm, at muligheten for både gudstro og gudsfornektelse er åpen. Innenfor og mellom disse muligheten finnes det selvsagt et vell av alternative tilnærminger. Poenget er, at et samfunn som preges av sekularitet prinsipielt åpner det offentlige rom for mangfoldet av posisjoner i forhold til det religiøse.

LÆS OGSÅ:
Engang var verden splittet mellem venstre og højre - nu er det mellem sekularisme og tro

Sekularismen, på den annen side, er en tilnærming som i utgangspunktet har underkjent religionenes rolle og mening i det offentlige rom. Den fremstår ofte som en arrogant tiltro til vitenskapen, dens resultater og ubegrensede muligheter i en opplyst og a-religiøs fremtid. For sekularisten er skillet mellom stat og kirke bare det første skrittet mot å fortrenge religionen til den private sfære, for så å bli kvitt den helt. Det paradoksale ved denne posisjonen er, at den selv er trosbasert. Det betyr at den forutsetter det frirom, som sekulariteten skaper. Sekularismen fortrenger denne dimensjonen i sitt vesen. Den hevder å operere med objektiv og vitenskapelig sannhet.

For alle oss som er genuint interessert i spørsmål om religion, så bør vårt håp være, at det tiåret, vi nå lever i, kan bli kjent som 'sekularitetens tid'. Men sekularismen er eksklusiv og fordømmende, gir sekulariteten rom for mangfold og kreativitet.

Raag Rolfsen er direktør i den kirkelige organisation Areopagos.